I høst har vi vært vitne til en kraftfull demonstrasjon av hvor viktig det er å sikre medienes redaksjonelle uavhengighet. Som redaktør av Adresseavisen i Trondheim har Arne Blix stått ansvarlig for en kritisk gransking av egne eiere og deres tvilsomme rolle i en av Midt-Norges største konkurser.

Medie-investoren Terje Roll Danielsen gikk dundrende konkurs etter å ha investert lånte midler til skyhøy kurs i Adresseavisen. Nå undersøker bostyret om han ble forledet til dette i en kokkelimonketransaksjon som inkluderer sjefen for Midt-Norges største bank, Finn Haugan, og konsernsjefen i Polaris, Per Axel Koch.

Polaris er Adresseavisens eier. Banken er Polaris største eier. Koch er Haugans styreleder.

I faretruende nærhet av dette vepsebolet har ansvarlig redaktør Arne Blix stått uredd og uavhengig i ledelsen for avisens undersøkende journalistikk, som hittil har resultert i publiseringen av ukjente notater og korrespondanse av kontroversiell karakter.

Adresseavisen har tilnærmet mediemonopol i Trøndelag. Hvis avisen hadde unnlatt å stille kritiske spørsmål i kjølvannet av konkursen, så hadde den sviktet sin oppgave fundamentalt. Medienes troverdighet og integritet er helt avhengig av redaktører som tør opptre uavhengig av sine egne eiere. I min tid som ung journalist i Adresseavisen mot slutten av 1970-årene, ble noen kritiske sakers skjebne beseglet over en pjolter i Klubselskapet Harmonien eller mellom badstuebadende redaktører i byens svømmehall.

Men det er ikke enkelt å utfordre egne eiere i spaltene. Jeg forstår godt at Arne Blix har alliert seg med både advokater og profesjonelle rådgivere i sitt arbeid med denne saken. Han har ikke råd til å trå feil.

I Norge er redaktørens rett til å opptre uavhengig av sine eiere lovfestet siden 2009. I tillegg har vi “Redaktørplakaten” – en avtale mellom redaktørene og utgiverne – som i over femti år har sikret redaksjonell frihet her til lands. Vernet om redaksjonell uavhengighet står vesentlig sterkere i Norge enn i de fleste andre europeiske land.

I Schibsted-konsernet er Stiftelsen Tinius med på å sikre medienes frie og uavhengige rolle. Gjennom mine 17 år som ansvarlig redaktør i VG, og observatør i Schibsteds konsernstyre, opplevde jeg aldri at Tinius Nagell-Erichsen ville gripe inn i redigeringen av avisene. Et aksjonærvalgt styremedlem som mente det var en uting å referere skatteligningen for et nabolag på Slemdal og Ris, ble feid til side.

Det er ingen tvil om at vern om redaksjonell uavhengighet er viktigere for mangfold og demokrati enn regulering av aksjeinnehav og eierskap. Loven om eierskapsregulering skulle hindre at Adresseavisen ble en del av Schibsted-eide Media Norge. Javel. Men ingen kan forhindre at den uavhengige redaktøren i Adresseavisen, innleder et intimt og naturlig samarbeid med sine kolleger i Media-Norge-avisene, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Alt blir bare mer tungvindt og mindre fleksibelt.

Eierskapslovgivningen er moden for revisjon og i forrige uke skjøt arbeidet med dette ny fart. Kulturdepartementet har nedsatt et ekspertutvalg som skal høre de involverte parters synspunkter og fremme forslag til endringer. Spørsmålet er om konkurranselovgivningen er et vel så egnet redskap for å regulere uønsket konsentrasjon av eiermakt.

Jeg håper i hvert fall at utvalget tar seg tid til å lytte til salmen fra Blix.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende