LILLEHAMMER (VG) – Det heter at et bilde kan si mer enn tusen ord. Bildets dokumentariske verdi er kraftfull, og virker noen ganger så sterkt at det kan utløse en heftig debatt når det publiseres. Ingen kan nå være i tvil om at Libyas forhatte diktator virkelig er falt.

Det oppleves ubehagelig å se bildene av ydmykelsen, lemlestelsen og døden. Mediene valgte, med unntak av NRK og avisa Vårt Land, å vise opprørsstyrkens brutale pågripelse av Muammar Gaddafi usensurert. Bildene tilhører historien, og dokumenterer trolig alvorlige brudd på menneskerettigheter.

Bildene deles nå fra mobiltelefon til mobiltelefon over hele Libya og store deler av araberverdenen. Ny teknologi har gjort publiseringsetiske lover maktesløse.

Aftenposten 20. juni 1945

Aftenposten 20. juni 1945

På Lillehammer sitter Pressens Faglige Utvalg (PFU) og diskuterer krigens dokumentasjon. En sterk og alternativ dokumentarfilm i NRK om folkemordet i Srebrenica dømmes nord og ned fordi den ikke eksplisitt nevner Haag-domstolens fordømmelse av serberne. PFU`s forestilling for åpen scene i Norsk Redaktørforenings høstmøte virker lett summarisk.

I samme forestilling behandles de to første klagene over medias dekning av terrorangrepet 22. juli. To redaksjoner frikjennes. PFU har til nå behandlet 14 av de mer enn 30 klagene som er kommet mot pressens dekning av Anders Behring Breiviks angrep på regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya.

De vanskeligste sakene gjenstår. De handler om bilder og billedbruk. Historiske bilder av massemorderen. PFU står under et sterkt press fra AUF, enkelte pårørende og overlevende om å fordømme billedbruken. Hvis medier som Dagbladet og VG frifinnes vil det bli fremstilt som et bevis på at pressen ikke evner å ta selvkritikk.

Midt i diskusjonen dukker et annet bilde opp på min netthinne. Fra arkivet har noen gravd fram Aftenpostens utgave for 20. juni 1945. Øverst på førstesiden et bilde av Vidkun Quisling som står på randen av en massegrav. “Quisling  i dødsskogen på Trandum”, lyder overskriften. Til forveksling lik VG`s fra rekonstruksjonen med Anders Behring Breivik: “Tilbake på Utøya”.

Som barn opplevde jeg å få se de uhyggelige bildene av likhauger i Hitlers utryddelsesleire. Jeg kom siden aldri i tvil om at Holocaust var virkelig…

Jeg husker også de historiske bildene fra massegravene i Srebrenica. Av lynsjingen av Italias diktator Benito Mussolini, og fra den primitive henrettelsen av Elena og Nicolae Ceusescu i Romania. Opptakene av en politisjef som skyter en Vietcong-fange på åpen gate i Sør-Vietnam. Bildene av skuddene i Dallas. Che Guevara. De har alle brent seg inn på netthinnen.

Et ganske annet bilde husker jeg fra uka som gikk. Bildet av en naken Fridtjof Nansen med all hans prakt. Fotografiet var åpenbart av historisk verdi, men fortjente polarhelten og fredsprisvinnerens edlere deler å bli publisert for offentligligheten?

VG løste tidligere i sommer dette dilemma ved å trykke et gult smilefjes over Sturla Berg-Johansens halvt erigerte penis, slik han fremsto i et maleri på avisens førsteside.

Nansen etterlot seg neppe noen fullmakt til Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd om å begi seg inn i de mest intime deler av hans liv. Men det er vel neppe noen i hans familie som vil klage denne intimitetskrenkelsen inn for Pressens Faglige Utvalg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende