Regjeringskvartalet og Utøya ble med terroranslaget fredag forvandlet til et helvetes inferno. Det inntraff en nasjonal katastrofe, hvor media spiller en svært viktig rolle. Allmennhetens behov for å vite hva som skjer blir helt enorm og for mediefolk inntreffer en krevende unntakssituasjon.

Gjennom hele helgen har vi hørt stemmene fra helvete, formidlingen av dramatiske skjebnehistorier og dypt tragiske budskap. Raskt, rått og usminket. Noen ganger opp mot grensene til det presseetisk forsvarlige, men nasjonen har forstått hva som skjer, og det har utløst en flom av sympati og omtanke for ofrene.

Mitt foreløpige inntrykk er at mediene har bestått den vanskelige prøven, hvor beslutningsmyndighet må delegeres og publiseringen av opplysninger og inntrykk skjer hurtig og fortløpende. I større grad lar vi folk ta virkeligheten innover seg – uredigert.

Også myndighetenes informasjonsopplegg har virket svært profesjonelt og godt koordinert. Selv om statsminister Jens Stoltenberg muligens kom lovlig sent inn på banen fredag ettermiddag, har han senere fremstått som en god og tydelig leder. Antakelig godt hjulpet av kommunikasjonsstrateger i regjeringsapparatet. Kong Harald later til å gå på autopilot i slike situasjoner. Men ingen har sett vår monark gråte så åpenlyst tidligere, som i Oslo domkirke søndag. Mediene fikk være tett på ham.

Allmennhetens berettigede informasjonskrav i et åpent og demokratisk samfunn er det grunnleggende prinsipp som styrer presseetikken i en slik katastrofesituasjon. De viktigste formidlerne av informasjon er NRK, TV2 og VG Nett. Mye av formidlingen har vært direkte og nesten uten filter.

Den dramatiske videoen fra innsiden av regjeringskvartalet før bombestøvet hadde rukket å legge seg, hjalp oss virkelig til å forstå angrepets omfang og styrke.

Politiets umiddelbare håndtering av rykteflommen som kom fra Utøya via SMS og sosiale medier er ikke imponerende. Det ble nærmest skapt et inntrykk av at dette var en hendelse som ble håndtert av et lensmannskontor i Nordre Buskerud. Ingen kunne vel forestille seg hvilken tragedie som utspilte seg i Tyrifjorden.

Det er vel grunn til å anta at nettopp denne fasen av dramaet vil bli gjenstand for oppmerksomhet i ettertid. Hvordan kunne massemorderen vandre rolig rundt ute på øya i halvannen time og henrette nesten 100 unge mennesker?

De dramatiske beretningene fra ungdommer som unnslapp dette helvete er svært viktige for forståelsen av tragedien som rammet Norge. Jeg tror det var riktig og klokt å slippe de unge, skjelvende og dypt sjokkerte menneskene til i mediene. Og det var imponerende å se og lytte til deres historier på norsk og engelsk. Ingen sa det vakrere enn en AUF-jente på CNN: “Om en mann kan vise så mye hat – tenk hvor mye kjærlighet vi andre kan vise sammen.”

Noen av NRK`s intervjuer med sjokkerte foreldre som savnet sine barn og i et tilfelle hadde fått vite at en datter var skutt i brystet, kunne muligens vært spart for offentligheten. Ellers var det dramatiske billedmaterialet fra Regjeringskvartalet og Tyrifjorden sladdet på en profesjonell måte. Jeg har også latt meg imponere av NRKs rutinerte studiomannskap som har bundet strømmen av opplysninger sammen og intervjuet eksperter på ulike områder.

Hvem har gjort det? Hvordan og hvorfor?

Dette er spørsmålet alle stiller seg, og som må besvares så raskt som mulig gjennom mediene. En rekke presseetiske unntakslover inntreffer i en slik situasjon. Det var ingen tvil om at den mistenkte gjerningsmannens identitet måtte offentliggjøres etter pågripelsen fredag kveld. Bildene av ham fra Facebook kunne publiseres. Ytringene hans mot muslimer og det multikulturelle samfunnet måtte komme til publikums kunnskap.

For VG ble situasjonen helt spesiell da redaksjonen praktisk talt ble bombet ut av sine lokaler. Det var imponerende å se hvordan VG Nett kunne forsette sin løpende LIVE-dekning så å si fra gata. Også Aftenposten måtte evakuere sine lokaler. Likevel kom begge papiravisene ut lørdag med fyllestgjørende dekning.

Denne saken kommer til å prege norske medier i lang tid fremover. Jobben er langt fra gjort. Mange ubesvarte spørsmål må besvares. Ukjente forhold må graves fram. La derfor vitnene få fortsette å fortelle. Situasjonen krever mer åpenhet fra alle som er involvert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende