Islamkritiske provokasjoner sprer seg som ild i tørt gress, og utvikler seg til en dødsbrann. Skal mediene delta i den offentlige pisking av krenkede muslimer til lydighet og respekt for vestlig ytringsfrihet?

Forrige helg lot jeg meg piske offentlig under SKUP-konferansen fordi jeg som tidligere VG-redaktør ikke ville trykke Muhammed-tegningene. William Nygaard og redaktør Flemming Rose i danske Jyllandsposten brukte ord som ”redd, feig og pinlig” om min redaksjonelle beslutning.

Det er ikke lett å diskutere med en forlagsmann som ble skutt av ukjente gjerningsmenn og en redaktør som stadig fotfølges av to væpnede livvakter. Men i media er det et selvstendig og individuelt redaktøransvar å vurdere hvor grensen for ytringsfriheten går i det enkelte medium. Det er liksom poenget med å redigere en avis.

Og jeg har fortsatt ikke forstått vitsen med å formidle provokasjoner i ytringsfrihetens navn, som først og fremst rammer troende mennesker helt uten ekstreme hensikter. Vi har sett at disse provokasjonene kan utløse dødelige stemningsbølger i ekstreme muslimske miljøer. Derfor er det også en naturlig del av redaktøransvaret å vurdere nødvendigheten og virkningen av det man publiserer. I store, nasjonale medier, som VG og NRK, blir denne avveiningen svært viktig. I sin ytterste konsekvens kan det være et spørsmål om nasjonal sikkerhet.

Dette er nok bakgrunnen for at både VG og NRK har vært tilbakeholdne med å publisere tegningene for provokasjonens skyld. Og de fleste medier unnlot å vise bildene av ”den gale pastoren” i Florida som satte fyr på koranen. Men i vår tid distribueres slike provokasjoner via YouTube på mobilen. Dødsbrannen er uansett bare et tastetrykk unna.

Selvsagt er det farlig om selvsensuren tar helt overhånd i de vestlige kulturer. Det er interessant at Jyllandspostens opprinnelige idé var et ordinært journalistisk prosjekt som skulle skildre hvordan nettopp selvsensur grep om seg i kulturlivet.

I forrige uke så vi et ferskt eksempel på det samme i Stockholm. Ved generalprøven til forestillingen ”Celebration of womanhood” på Kulturhuset reagerte en publikummer på at noen setninger fra Koranen inngikk i oppsetningen. Han opprettet en kommentartråd på Facebook om emnet, og over natten førte denne til at hele forestillingen ble avlyst.

Her i Norge har vi ikke sett så mange eksempler på dette, men det er få som tør fleipe med den hellige profet.

I VG`s formålsparagraf heter det at avisen skal bidra til å bygge bro over motsetninger i samfunnet som ikke bygger på ideologiske forskjeller. Med andre ord å bygge bro over religiøse og kulturelle motsetninger, og bidra til et vel integrert samfunn. Jeg er i tvil om unødvendige provokasjoner i ytringsfrihetens navn er et godt bidrag til dette. Vi ser at utviklingen allerede går i riktig retning. Blant annet gjør FN en innsats for bedre forståelse mellom folk av ulike trosretninger. De fleste muslimske land beveger seg sakte mot vestlig forståelse av ytringsfrihet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende