Gjennom 17 år har jeg hatt et nært og lærerikt samarbeid med Pressens Faglige Utvalg (PFU). Men i utvalgets januarmøte skjedde det noe som bør vekke interesse i samtlige av landets nyhetsredaksjoner.

PFU mener åpenbart at redaksjonen skal vente med å publisere offentlige rapporter som inneholder kritiske merknader inntil objektet som er gransket, selv har fått rapporten fysisk i hende og rimelig tid til å sette seg inn innholdet.

Tilsynelatende et rimelig krav, men det hører nok til sjeldenhetene at den som blir gransket er helt ukjent med hva kritikken gjelder. Derfor er det en innarbeidet praksis at nyhetsredaksjoner kan slippe nyheter om innholdet i granskingsrapporter straks de kommer til redaksjonens kunnskap. Selvsagt med samtidig rett til imøtegåelse fra granskingsobjektets side.

Ofte opplever journalister at den som blir utsatt for slik kritikk forsøker å hindre eller dempe virkningen av publisitet gjennom å gjøre seg utilgjengelig for pressen. I saker hvor pressen fyller sin rolle som vaktbikkje skal ikke dette la seg gjøre. Norsk Presseforbund har derfor inntatt et eget punkt i Vær Varsom-plakaten som lyder:

”De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.”

Nå har PFU gitt denne bestemmelsen en fortolkning som er så vid at den kan bli oppfattet som en gavepakke til alle som måtte bli utsatt for kritikk gjennom mediene.

VG`s sak var en ganske alminnelig oppslått nyhetsartikkel midt i kjerneområdet for pressens samfunnsrolle, og handlet om et politisk betent tema i Oslo Kommune: Importen av helsepersonell fra Asia gjennom et kommersielt privat foretak. Virksomheten var ”uryddig og i verste fall sosial dumping”, konkluderte Kommunerevisjonen i en rapport som VG fikk tilgang til.

- Jeg har ikke fått rapporten, og kan derfor ikke kommentere den nå, svarte virksomhetens daglige leder.

PFU`s konklusjon er at VG burde ha ventet med å omtale saken til også klageren hadde fått lest rapporten, og da kunne nyansert og balansert fremstillingen. PFU legger altså til grunn at firmaet var helt ukjent med innholdet og konklusjonene i Kommunerevisjonens raspport, noe vi sterkt tillater oss å betvile. De samme problemstillingene hadde for øvrig PFU behandlet tidligere i en klage mot Dagsavisen.

Slik unngår man altså et en sak som ligger midt i kjernen av den politiske debatten, får den oppmerksomhet som den fortjener.

Hele den merkelige kjennelsen kan du lese på her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende