Når retten er satt skjer det ofte at to av demokratiets viktigste prinsipper kommer på kollisjonskurs: Åpenhet og ytringsfrihet står mot personvern. Journalister og redaktører må veie de to hensynene opp mot hverandre og treffe beslutning om hva som skal publiseres.

Noen ganger kan dommerne lukke retten eller pålegge mediene referatforbud fra deler av rettsforhandlingene. Men hovedprinsippet i et hvert demokrati må være mest mulig åpenhet i rettsprosessen. Innsyn i beviser og gjerningsbeskrivelser er nødvendig for at allmennheten skal vite og forstå.

Ofte handler det om grufulle detaljer som få vil lese om. Eller det er behov for å beskytte offeret i kriminalsaker mot den detaljerte omtalen. Pressens etiske regelverk, Vær Varsom-plakaten, gjelder også for rettsreportasjen. Det skal legges vekt på saklighet og omtanke i formidlingen av det som skjer i retten.

Rettsreferatet er en av pressens aller mest klassiske sjangere. De senere år er det mer eller mindre blitt borte fra spaltene. Behandlingen av saker i domstolene dekkes nå oftere av nettavisene, som rapporterer hektisk og fortløpende. Det oppsummerende og litt spisse rettsreferatet med karakteristikker av aktørene er blitt avleggs. Det er litt synd, dramaene som hver dag utspiller seg i norske rettssaler er vel verd trykksverten.

Erfaringene som rettsreferent er også helt grunnleggende i utviklingen av dyktige kriminaljournalister. Å følge rettssakene intenst gir verdifull innsikt i taktisk og teknisk politietterforskning, strafferett, psykologi og sosiologi. Kort sagt innsikt i menneskelige forhold.

Overgrepssaker er noe av det vanskeligste å dekke, som regel ut fra hensynet til ofre og pårørende. Både mediedekningen etter barnedrapene i Baneheia for ti år siden og de siste ukenes dekning av overgrepssaken fra Alvdal, har utløst krav om begrensninger i pressens rett til å referere fra retten. Allmennheten skulle ikke få detaljert kjennskap til hvordan drapene eller overgrepene var utført.

Kravene rører ved et vanskelig prinsipielt spørsmål: Rettsstaten er helt avhengig av at folk forstår behovet for straff og inngrep i enkeltmenneskers frihet. Da blir det avgjørende å vite hva folk faktisk har gjort. Som da Viggo Kristiansen gikk ut av rettssalen med et smil om munnen etter dommen på 21 års forvaring for drapene i Baneheia. For å forstå dommen må vi vite hvordan han forgrep seg og tok livet av de to små jentene.

Folk vil ikke vite om alle detaljene, men det er pressens oppgave å formidle en forsvarlig beskrivelse av ugjerningene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende