Jeg har en innrømmelse å komme med: Tre ganger har jeg avgitt min stemme for Egypts eneveldige diktatorpresident, Hosni Mubarak. Nå vil folk i Egypt bli kvitt mannen som har styrt landet med jernhånd i 30 år.

Jeg var ung journalist og rapporterte fra uroen i Egypt etter attentatet på president Anwar Sadat. Den 13. oktober 1981 våknet jeg til nyheten om at president Nimeiri av Sudan var underveis til Kairo i sitt fly for å avgi stemme i det ekstraordinære egyptiske presidentvalg.

Jøss, tenkte jeg, sett at svenskekongen hadde reist for å avgi stemme i vårt stortingsvalg! Så hvis Nimeiri kan, så kan kanskje unge Olufsen?

Dermed reiste jeg og fotograf Olav Hasselknippe fra valglokale til valglokale for å avgi våre stemmer. Først i en skolebygning i Maruf Street i byens sentrale strøk. Senere oppsøkte vi stemmeurnene på landsbygda utenfor Kairo. Det var fritt fram – bare å skrive seg inn i mantallet, en protokoll som lå oppslått på et bord. Jeg skrev meg inn med fullt navn og adresse i Oslo, Maridalsveien XX, 0468…

Stemmeseddelen var et kapitel for seg. Et vakkert ovalt portrett av general Mubarak, som eneste kandidat. Under bildet en hvit og en sort ring. Kryss i det hvite feltet for JA – kryss i det sorte for NEI. Utfyllingen av stemmeseddelen ble overvåket av væpnede soldater. Ikke rart at generalen fikk noenognitti prosent oppslutning.

I landet rådet en skummel unntakstilstand. Utenfor byen stormet opprørske fundamentalister politistasjoner. Unntakstilstanden har nå vart i 30 år, snakk om unntak!

Nyheten om de utenlandske journalistene som hadde stemt flere ganger i presidentvalget spredte seg raskt. Jeg kom dessverre i skade for å nevne det for kollega Odd Karsten Tveit i NRK da vi kom tilbake til hotellet om kvelden. Neste morgen våknet vi til nyhetene på BBC: Norske pressefolk hadde avgitt stemme i det egyptiske presidentvalget. Nå gjaldt det å pakke sakene for første flight ut av landet. Air Austria bragte oss trygt til Wien.

Dagens nyhetsdekning fra opprøret i Egypt og de nordafrikanske nabolandene fyller tankene med skyldfølelse. På en måte har jeg min del av ansvaret for tretti års stabilt undertrykkende regime.

Den 1. mars trekker jeg meg tilbake fra redaktørkrakken i VG. Uten sammenligning for øvrig – kanskje er tiden moden for Mubarak også?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende