I dagevis fra denne spalte har VG`s kommentatorkorps sysselsatt seg selv og andre synsere – hvem er egentlig kongen og kronprinsen av rock and roll og de siste 50 årenes populærmusikk?

Kan hende har herrene Mosveen, Jacobsen, Kvistad og Sjølie bedre peiling på dette tema enn utenrikspolitikk og samfunnsøkonomi. Men alle kan trå feil. Heldigvis fastslår både Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten at redaktøren i en avis skal ha det hele og fulle ansvar for mediets innhold.

Pressens regelverk inneholder også bestemmelser om at feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig. Av de nevnte kommentatorene må jeg dessverre konstatere at kun Jacobsen har vært i nærheten av sannheten. Han hadde i hvert fall en av mitt 60-talls helter på listen over finalister.

For det hele startet med et hus i New Orleans. Eric Burdon & The Animals.

Med unntak av et gåtefullt års begripelig fascinasjon over David Bowie, regjerte en helt annen herre 70- og 80-årene: Eric Clapton. Høydepunktet var Let it Grow fra albumet ”461 Ocean Bouleward”. Clapton er mine tiårs største gitarkonge, selv om han var innsauset i mye dårlig dop. Hans mange massemønstringer av verdens største gitarister er blitt til uforglemmelige timer fra sene TV-timer.

Kjærlighetshistorien med Patty Boyd og vennskapet til George Harrison er dessuten et musikalsk drama på ganske høyt nivå. Det trekker heller ikke ned at Clapton er en lidenskapelig fluefisker.

Jeg trodde lenge at countrymusikk var Bjøro Håland og at månen er en gul ost. Seks uker i Austin, Texas, i nittenåttiseks fikk meg på bedre tanker. Ingen natt uten opphold på Black Cat, Cotton Club, Antones og Broken Spoke. Fabulous Thunderbirds ble inngangen til en kokende sans for Texas-rock.

Fra starten av 80-årene og hele 90-tallet var kongen The Boss. Sentralt ble et ganske avsidesliggende lagerskur ved bredden av Hudson River. Studioet skapte en råere klang på Bruce Springsteens store gjennombruddsalbum ”The River”. Tittelsporet må være et de siste tiårs råeste stykker musikk. Albumet gikk også rett til topps på listene i både USA og Norge.

Ikke det at jeg kan så veldig mye om musikk. I enhver avis er det likevel slik at redaktøren alltid bør ha det siste ordet. Dermed er egentlig punktum satt for denne debatten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende