For en drøy uke siden våknet jeg i Boston til nyhetene fra Fox News. Den sterkt konservative og nasjonale nyhetskanalen omtalte Julian Assange som ”The wiki rapist”. Wikileaks-grunnleggeren er blitt hatobjekt og samfunnsfiende nummer èn både i USA og halve Europa.

Mannen, som kan bli kåret til Årets Navn av Time Magazine, er derimot blitt et forbilde, et ikon for mange journalister som hyller lekkasjer fra hemmelige rom og arkiver. Spørsmålet er likevel om vi har et tilstrekkelig kildekritisk lys på enkelte av Wikileaks-avsløringene.

Julian Assange virker å være ekstremt oppmerksomhetssøkende. Han gjør mye for å vekke interesse om sin egen person. Arrogansen sjenerer ham ikke. De hyppige utseendeforandringer synes like bevisste som uttalelsene.

I USA børstes støvet av eldgamle spionparagrafer – i Sverige venter avhør om seksuelle overgrep mot to kvinner: Om jeg skulle valgt utleveringsadresse fra Storbritannia i hans sted, skulle jeg ha ønsket meg til Sverige. Søta Bror har jo i det minste tradisjon for å beskytte desertører fra Amerika.

Kanskje er Assange en ”spionjournalist”, slik han er blitt karakterisert av niåringen til Dagsavisens kommentator, ifølge Twitter. Denne yrkestittelen vekker minnene fra den såkalte ”listesaken” i Norge, hvor Tostrup-kjelleren ble raidet av politi på jakt etter radikale journalister som hadde samlet data om NATO-installasjoner. Det ville vært helt utenkelig i dag.

Wikileaks representerer en viktig kilde for avslørende journalistikk, særlig etter at organisasjonen bestemte seg for å samarbeide med tradisjonsrike og kompetente redaksjoner som utøver godt redaktøransvar. Som bindeledd til disse redaksjonene benytter organisasjonen seg av et knippe erfarne frilansjournalister i forskjellige land. Dette er ikke uproblematisk. Det er en kildekritisk utfordring hvem som skal velge ut de dokumentene man ønsker offentlig oppmerksomhet mot.

I prinsippet er det ingen stor forskjell på om lekkasjen kommer til redaksjonen fra Wikileaks, en amerikansk diplomat eller en byråsjef i norsk UD. Redaksjonen må uansett først vurdere om opplysningene er relevante og har allmenn interesse i samfunnsdebatten. Da VG i forrige uke kunne avsløre konflikten mellom Norge, USA og Storbritannia om politiets terrorberedskap, fant vi at disse kriteriene var oppfylt.

Onde tunger hevder at den letteste veien til bred omtale for en sak i media går gjennom hemmeligstempling. Ordet ”hemmelig” har en magisk tiltrekning på journalister og førstesidesnekkere. Men det er ikke alt som fortjener slik oppmerksomhet. Heller ikke i materialet fra Wikileaks.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende