Snart 35 år er gått siden det første møte med Arne Treholt: Jeg står på kaien i Henningsvær og ser Lofotferje II stevne inn vågen i det overfylte fiskeværet. Direkte fra New York står statssekretæren i baugen, iført blå kappe med grå høyhalset genser innenfor. Under armen bærer han en kasse fete cubanske sigarer. Han er klar til møte med kritiske Lofotfiskere.

Sammen med havrettsminister Jens Evensen går han fra sjark til sjark for å overbevise. Om kvelden og natten er det sosialt samvær med journalistene. Slik bygger Arne Treholt omhyggelig sitt nettverk. Det fortsatte han med ustoppelig helt til han ble avslørt som spion.

Det var ikke rart om KGB fattet interesse for ham som person, og så et potensiale i ham som spion. Han var et sosialt dyr, et forførende midtpunkt med tydelige politiske ambisjoner og rikt kontaktnett i presse, politikk og embetsverk.

Etter hvert som spionsaken ble rullet opp, vendte mange av vennene og bekjentskapene ham ryggen. De følte seg sviktet og bedratt på det aller groveste. Dette gjaldt nok også enkelte journalister som senere dekket saken mot ham.

Men det var en usedvanlig grundig dekning av rettssaken i mediene. Her i VG kunne leserne følge saken gjennom stenografiske referater av ordvekslingen i de åpne forhandlingene. Saken var et journalistisk maratonløp. Etterpå kunne alle de involverte puste lettet ut og samle seg til et felles festlig spleiselag av statsadvokater, pressefolk og forsvarsadvokater.

- Et svik mot oss alle, lød dommer Astri Rynnings harmdirrende ord i spionasjedommen. Jeg omformulerte henne lett da jeg satte tittelen på VG`s førsteside: Han svek oss alle.

Nesten ingen av de journalistene som lyttet til Arne Treholts forklaringer i retten var i tvil om at han hadde gjort seg skyldig i spionasje for fremmede makter. Nå dekkes de foreløpig siste kapitler av Treholt-saken av en ny generasjon journalister; mange av dem er kommet til redaksjonene etter Sovjetstatens fall.

Og det er bemerkelsesverdig å se at Aftenposten på nyhetsplass nærmest fastslår at pengebeviset er en forfalskning. Bare avisens politiske redaktør Harald Stanghelle, som også dekket saken for Arbeiderbladet, holder døren på gløtt for at det nok en gang kan vise seg ekte.

Store nyhetssaker skaper gjerne nye ord i språket vårt. –Påvirkningsagent, var ordet som ble brukt om Arne Treholt. – Jeg utførte kun konsulenttjenester, var hans egen beskrivelse av arbeidet som ble utført for Irak.

Uten spionasjedommen hadde Arne Treholt kanskje endt opp som partner i konsulentselskapet First House?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende