NYDALEN (VG) Internett er blitt en besettelse og en forbannelse. Gratisformidlingen av innhold tar gradvis kvelertak på kvalitetsjournalistikk og tradisjonell medieindustri. Jakten på nye betalingsmodeller foregår febrilsk i store deler av verden.

Vi befinner oss i det postindustrielle samfunn. Her, fra en av Oslos mest moderne bydeler, rulles hver morgen titusenvis av rykende, ferske dagsaviser ut til kiosker og bud over hele Østlandet. Før de når leserne er de viktigste nyhetene for lengst distribuert digitalt til hele Norge og resten av verden – nesten gratis.

- Spørsmålet er ikke om avisen vil overleve, men om journalistikken skal dø, blir det hevdet.

Denne helgen er 560 dyktige, norske journalister samlet til den årlige SKUP-konferansen i Tønsberg (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse). Her står den undersøkende og kritiske journalistikkens kår på dagsorden: Mens inntektene i medie-Norge fordamper blir det stadig mer krevende å finansiere god, avslørende journalistikk. For det koster mange penger å avdekke det noen i samfunnet vårt ønsker å tilsløre.

Verdens Gang har den mest premierte redaksjon i SKUP-sammenheng med til sammen 24 utmerkelser. Siden 2006 er budsjettene til VG-redaksjonen redusert med om lag 70 millioner kroner – fordi opplaget har falt så kraftig.

Annonse-inntekter fordamper i norsk presse og antall journalister reduseres kraftig.

Men hva er det som øker?

Førstesidetrafikken til nettaviser. Facebook, Twitter og 3-G-surfing på mobilen. Antall informasjonsrådgivere i privat og offentlig virksomhet.

Hva gjør dette med maktfordelingen i samfunnet? Hvem er det nå som leverer premissene for det offentlige ordskiftet i Norge?

Skrivende limstifter, info-halliker og bloggere, frykter fremtredende medlemmer av journalist- og redaktørlaugene. Folkelige og digitale røster hevder at endelig er det oppstått en mulighet for Gud og hvermann til å uttrykke seg fritt. Så kan vi holde oss oppdatert gjennom å dele på informasjonen, lyder det fint. Men noen må produsere avsløringene som skal deles, og da kommer vi ikke utenom det profesjonelle journalisthåndverket.

Historisk grunn

Trykkpressene til VG, Aftenposten og Dagsavisen står på historisk grunn i Nydalen, nord i Oslo. Her lå en gang Christiania Spigerverk – bare noen få steinkast fra arnestedene til den industrielle revolusjon i Norge langs Akerselven. Nå preges bydelen av kulturbedrifter og BI (Bedriftsøkonomisk Institutt).

Schibsted Trykk AS representerer en siste rest av industriell produksjon i bydelen. Avistrykkeriet til 1,5 milliarder kroner er et av Europas mest moderne og det største i Norge. 70 000 tonn avispapir fløt gjennom valseverkene i toppåret 2007 – i år vil det gå med 54 000 tonn, i det vesentligste basert på råvare fra norske skoger.

- Vi må bite oss fast, sier administrerende direktør Knut Tiseth. Han har beholdt troen på at det er mulig å overleve i trykkeribransjen hvis man driver godt.

- Disse pressene kan nok fortsette å produsere aviser i 20 – 30 år til. Den teknologiske utviklingen avgjør hvor lenge det er rasjonelt å la dem rulle.

Børs og katedral

Tegneren Hagen har følelsen av å befinne seg både i børs og katedral, der vi går langs tårn og falser under den grå, buede hallhimlingen. “Seddelpressen” her har bidratt til enorm verdiskapning for Schibsted gjennom årene. Og til å sette dagsorden for samfunnsdebatten i Norge. Både vannverk-skandaler og Valla-avsløringer er kommet ut av trykkverkene i Nydalen.

- Ser du deg selv og dine medarbeidere som riddere for demokrati- og ytringsfrihet, spør tegneren trykkeri-direktøren?

- Ja, absolutt. Vi føler oss som en viktig brikke, svarer han.

For 10-15 år siden var trykkerianlegget arena for mange kamper med mektige fagforeninger. Trykkerne i Norsk Grafisk Forbund mente at de hadde makt til å stanse ytringsfriheten gjennom å hindre avisutgivelser. Nå er også dette historie. De hinsidige bemanningsavtalene er avviklet og erstattet med fornuft. Grafikerne har tapt slaget om å bestemme over ytringsfriheten.

Spørsmålet er nå om journalistene vil tape slaget om god journalistikk?

Jeg tror det blir helt avgjørende om du som leser er villig til å betale for innhold av høy kvalitet, for avsløringer, nyttestoff og engasjerende reportasjer i et redigert innholdsprodukt.

Det koster å grave

Et godt eksempel på at det koster å grave er fjorårets premierte SKUP-bidrag fra VG; avsløringen av personene som sto bak pornonettstedet nakenprat.no. Der politi og myndigheter måtte gi opp, klarte VG`s reporterteam gjennom måneders arbeid å avdekke den lyssky virksomheten. SKUP-juryen beskrev arbeidet som en “lærebok” i hvordan man sporer opp aktører bak suspekte nettsteder. Det kostet 800 000 kroner å gjennomføre avsløringen målt i lønnskostnader, reportasje- og reiseutgifter.

Det hadde ikke vært vanskelig å fylle avisen med avskrift og underholdende, lesverdige frilansbidrag til kr. 3000 pr. stykk. Men hadde avisen da løst sitt samfunnsoppdrag?

Oppdraget er hver dag å sette en dagsorden for folkelig og offisiell debatt. I dagspressen er det særlig papirutgavene til VG og Aftenposten som fyller denne rollen gjennom sin nyhetsledende journalistikk.

Utfordringen for undersøkende og gravende journalistikk stiller store krav til forandring og effektivisering i mediehusene, men den skaper også et behov for fornyelse av Statens mediepolitikk. Pressestøtten må endres, og bli en mer nøytral støtte uavhengig av publiseringsplattformer. Opprettholdelse av avisenes momsfritak kan være et helt avgjørende rammevilkår for finansieringen av graveprosjekter.

Men det handler først og fremst om din vilje til å betale for det du leser. I løpet av dette året kommer det trolig nye produkter på lesebrett, nett og mobil som du bare må betale for. Forandring er Verdens Gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende