Nå er denne bloggen flyttet til berntolufsen.vg.no og nye innlegg må leses der. Ha en fin dag!
NRK – en versting?
PÅ KLAGETOPPEN: NRK topper statistikken for presseetiske overtramp både for 2010 og 2011. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix
Tirsdag i forrige uke skjedde det igjen: NRK fikk en alvorlig skrape fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk. De siste to årene har NRK vært en versting i medie-Norge når det gjelder presseetiske overtramp.
2012-sesongen i PFU ble innledet med en klage mot NRK Sogn og Fjordane, en relativt hyppig gjest på utvalgets dagsorden. Denne gang gjaldt klagen omtalen av en spesiell 50årsdag på nett og i radioinnslag, hvor gjester ble fraktet i ambulansehelikopter til fest ved jubilantens hytte. Jubilanten var ingen ringere enn lege og styremedlem i Helse-Førde, Rune Arild Larsen.
I reportasjen ble det hevdet at bygdefolk mente å ha sett helikopteret lande ofte ved hytta, og at de reagerte på denne bruken. Noen av kildene var anonyme.
NRK reagerte ganske arrogant på klagen og får en svært tydelig tilbakemelding fra PFU: Ukritisk bruk av anonyme kilder. Ønsket om dramaturgi og vinkling må ikke gå på bekostning av etterrettelighet. Etter utvalgets mening skapes det et inntrykk av at det dreier seg om et alvorlig saksforhold, når dette i praksis ikke er tilfelle. Utvalget finner NRK`s presentasjon tendensiøs, og minner om Vær Varsom-plakatens punkt om at opplysninger skal være korrekte og at det skal legges vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Samtidig som PFU felte denne nådeløse dom over arbeidet til NRK Sogn og Fjordane ble denne redaksjonen gjenstand for ny, negativ oppmerksomhet. Foreldrene til fylkets avdøde AUF-leder, Hanne Kristine Fridtun, som ble skutt på Utøya, anklager NRK for å ha forsøkt å få datteren direkte i sending fra studio under terrorangrepene 22. juli. NRK burde ha skjønt at datteren var i livsfare, skriver foreldrene i en klage til PFU.
NRK topper PFU`s bruddstatistikk for 2011, med 6 fellelser og to tilfeller av kritikk, etter behandling av i alt 42 klager mot NRK`s ulike redaksjoner. Fire av disse klagene var rettet mot NRK Sogn og Fjordane, som var den hyppigst innklagede distriktsredaksjon. Ingen av disse fikk dommen “brudd på god presseskikk”.
Flere av NRK`s overtramp gjelder manglende kildekritikk og feil i saksfremstillingen, bl.a. feilaktig gjengivelse av meningsinnhold. Statskanalene er også svært delaktig i norske mediers selveste arvesynd; mangelen på respekt for anklagedes rett til samtidig imøtegåelse av alvorlig kritikk.
Også i 2010 var NRK verstingen i PFU`s statistikk over brudd på god presseskikk med ti tilfeller av brudd på Vær Varsom-plakaten og to tilfeller av kritikk – av i alt 34 klager.
30 – 40 klager av i alt 350 klager mot norske medier gjelder altså NRK. Klagene fordeler seg på mer enn 25 NRK-redaksjoner. Noen vil kanskje mene at dette ikke er spesielt mye, tatt i betraktning alle NRK`s publiseringskanaler og at mer enn 1000 journalister er sysselsatt i redaksjonene. Hvis jeg satt i stolen til kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas ville jeg likevel vært bekymret over utviklingen.
I 2009 var TV2 verstingen i det presseetiske landskapet, men kanalen har de siste årene maktet å snu den negative utviklingen. I fjor greide den kommersielle TV-kanalen å holde buret rent for påtalte overtramp fra PFU – noe man er mektig stolt over.
Det er vanskelig å finne forklaringer på at NRK troner øverst på den lite flatterende statistikken år etter år. Det kan selvsagt ha sammenheng med at journalistikken i NRK er blitt mer selvstendig og kritisk. Den tid er forbi hvor statskanalenes programsekretærer (det var det de kalte seg) nesten bare hadde som oppgave å stille journalistiske spørsmål som
“Hva er det som skjer her?” og “Hva betyr egentlig dette?” til ulike kilder.
Journalistikken i Dagsrevyen er blitt mer kritisk og NRK har fått kritiske programflater som “Brennpunkt” og “FBI” som går igjen i klagebunken.
Men fortsatt preges mye av journalistikken av forutinntatte kritiske holdninger som koblet med dramaturgiske presentasjonsgrep kan gi svært tendensiøse vinklinger. Det kan virke som om en del NRK-journalister anser seg hevet over presseetikkens regler – de er mest ment for å holde tabloidaviser i ørene. Så glemmer man at TV er det mest tabloide av alle medier.
NRK`s tilslutning til pressens selvdømmeordning er dessuten av relativt ny dato. Tidligere gjaldt bare institusjonens egne programregler og Klagenemda for kringkasting. Både NRK og TV2 har hatt en tendens til å delegere presseetiske problemstillinger nedover i systemet eller utover til siden. Begge organisasjoner har holdt seg med et knippe advokater til slike formål, mens den øverste ledelse ofte har glimret med sitt fravær.
Presseetisk standard bygges gjennom et langsiktig arbeid der ledelsen hver dag setter slike spørsmål på dagsorden, gjennom krav, vurderinger og initiativ til debatt. Her har NRK`s nyhetskringkastere Per Arne Kalbakk (Marienlyst) og Grethe Gynnild-Johnsen (Distrikt) fortsatt en jobb å gjøre.
PS! Bloggen er i ferd med å bli oppgradert og det er dessverre ikke mulig å kommentere dette innlegget. Med oppgraderingen får bloggen også ny adresse, nærmere beskjed følger i neste innlegg.
Vi er røde, vi er hvide..
BERGEN/GEILO (VG) – Danskene har inntatt den norske fjellheimen. 200 redaksjonelle TV2-medarbeidere var før helgen samlet til to dagers nyhetsseminar på Geilos Highland Hotel – tilsynelatende helt uberørte av nå å være heleid av sine gammeldanske Egmont-eiere.
DANSKER TIL FJELLS: En feststemt TV2-redaksjon feiret nygamle danske eiere, seg selv og Nyhetskanalens femårsjubileum på Geilo. Nyhetskanalen er blitt Norges fjerde største TV-kanal målt i antall daglige brukere og er nå en lønnsom forretning for TV2.
Snarere var det en viss lettelse å spore over å ha blitt kvitt A-pressen som eier. A-pressens 49 aviser har de siste 16 årene vist null interesse for produktutvikling i samarbeid med TV2. Det vakte harme at A-pressens tillitsvalgte uttrykte bekymring for salget av TV2, basert på rene finansielle betraktninger.
Mellom snøbygene på Geilo var det snarere en viss forventning å spore – til at TV2 nå får mer profesjonelle eiere, kanskje nye samarbeidskonstellasjoner på tvers i Norden. Gjest på nyhetsseminaret var nyhetssjefen i det danske TV2 som bemerket de norske mediers beskjedne evne til raskt å stille kritiske spørsmål etter Norges manglende terrorberedskap 22. juli.
Dansken presenterer også sitt nyeste programkonsept. Det gjelder å bygge TV-personlighetene enda større. Det gjøres gjennom programserien “Korrespondentene” hvor man lar et eget fjernsynsteam følge det første TV-teamets arbeid i krig og drama. En ny variant av journalistkolleger som intervjuer hverandre – seerne skal serveres smør på flesk.
TV2`s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther presenterte redaksjonens rapport om arbeidet i det dramatiske nyhetsåret 2011. Nå er vi inne i 2012 som kan bli et dramatisk år for norsk medieeiersskap.
Jeg var invitert til fjells som gjest og for å kåsere om mine 32 år i VG med tabloide førstesider. TV2 er et kreativt miljø som har mye til felles med den kreative VG-kulturen. Det slår meg at VG og TV2 kunne ha utløst interessante synergier i fellesskap. Nå tilhører de to mediehusene forskjellige land og forskjellig eierskap.
Nyhetsanker Arill Riise leder allsangen idet seminaret starter:
- Vi er røde. Vi er hvide.
Vi står sammen. Side om side.
På plassene ligger mentometerknapper utdelt. Over halvparten av deltagerne svarer at de når føler seg litt mer som danske.. TV2`s sjef Alf Hildrum (tidligere konsernsjef i A-pressen) forsikrer at han er trygg på at selskapets eier vil satse på fortsatt utvikling og fremgang.
Schibsted solgte sin tredjedelspost i TV2 da A-pressen og danske Egmont samlet seg i felles front mot Schibsted. Dessuten var det en perfekt timing for å innkassere milliardgevinst på investeringen. Pengene ble brukt til å kjøpe en av verdens største aktører i rubrikkannonsemarkedet. Nå selger A-pressen seg ut av TV2 for å finansiere oppkjøpet av lokalaviskonsernet Edda – delvis i strid med de norske eierskapsbegrensningsreglene. De samme reglene som gjorde det umulig for Schibsted å satse mer på TV2. Schibsted kunne derfor ikke blitt den norske eier som sikret nasjonal suverenitet, slik Trond Giske ønsker det.
Så hvem Trond Giske skulle ha lokket til å kjøpe seg inn i TV2 fremstår som et meget uavklart spørsmål. Medieinvestorene står ikke i kø i dagens Norge.
Men det er et interessant maktspill som utfolder seg denne vinteren i medie-Norge. Derfor deltok jeg også i forrige ukes seminar om medieeierskapsregulering ved Handelshøyskolen i Bergen. Her var alle de Tre Bukkene Bruse i spillet om mediemakt samlet, sammen med en rekke andre bransjetopper, professorer og byråkrater. Det virket som et perfekt vorspiel til TV2`s fest i fjellheimen, hvor Nyhetskanalens femårsjubileum også ble behørig markert.
31. mars skal Medieeierskapsutvalget legge fram sin anbefaling til Kulturdepartementet om fremtidig reguleringsbehov i dette markedet. Det er klart at medieeierskapsloven vil bestå, men hvilke terskelverdier som skal gjelde for eierskapskonsentrasjon er høyst uklart. Jeg blir ikke overrasket om tilsynet med eierskap blir noe mer skjønnsmessig enn i dag.
Under seminaret i Bergen forsøkte alle de Tre Bukkene Bruse å vise seg fram fra sin beste side. Den minste bukken, Polaris, den mellomste, A-pressen, den største, Schibsted. Og sannelig var det ikke også en liten fjerde geitebukk som ville vise seg fram: Lavkarbobladets nye sjefredaktør, John Arne Markussen, får rollen som Smørbukk. Han går med ukjente motiver inn for å skjerpe eierskapsreguleringen.
Det er ikke sikkert at denne historien ender som i eventyret, for hvem som skal jage Trollet på elva er høyst usikkert. Mye kan tyde på at Statens Medietilsyn vil bestå.
Gullroten
TV2 har sin egen interne “Gullrute-galla” for god fjernsynsjournalistikk – “Gullroten”. Under festlighetene på Geilo torsdag og fredag ble det delt ut gulrøtter i rikt monn. Reporter Anine Hallgren stakk av med “Gullspaden” for
AVSLØRER KREFTBLØFF: TV2-sjef Alf Hildrum og nyhetsredaktør Jan Ove Aarsæther gratulerer reporter Anine Hallgren med "Gullspaden".
sin gravende journalistikk i Regjeringens helsepolitikk og avsløringene av sviktende kreftbehandling.
Men “Årets Nyhet” var det TV2-sporten som leverte: Per Angell Berntsen, John Christian Lundstadsveen, Espen Solbakken og Eystein Thue fikk gullrot for avsløringen av Gunnarson-saken i Stabæk og Vålerenga.
Reporter Finn Over Hågensen og fotograf Magnus Nøkland forsynte seg grovt av fatet med “gullrøtter” bl.a. i kategorien “Beste nyhetsreportasje” og “Beste Live”.
Foto: JOHANNE VIKEN SANDNES/TV2
Tabuet Thorbjørn
Så har AUF`s vrede lagt seg over Aftenposten, avisen som siden 22.juli har sett på seg selv som den mest ansvarlige formidler av nyheter om terrorangrepene. Avisens gjengivelse av politiavhørene av de ni som tidlig flyktet fra Utøya i MS “Thorbjørn” vekker storm.
Flere klager over brudd på bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten er allerede landet på bordet til Pressens Faglige Utvalg. Ved enden av bordet sitter normalt Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, som nå er inhabil.
Ved en skjebnens ironi er fornavnet til tidligere statsminister og AUF-leder Thorbjørn Jagland blitt et tabubegrep i arbeiderbevegelsen. Helt siden 22. juli har AUF-ledelsen forsøkt å legge et hermetisk lokk over informasjon og spørsmål knyttet til flukten med MS “Thorbjørn”. AUF-ledelsen var blant de første som flyktet fra de redselsfulle hendelsene på Utøya, om bord i denne fergen.
Ved flere anledninger senere skal AUF-leder Eskil Pedersen ha nektet å stille opp i intervjuer, dersom det ville bli stilt spørsmål omkring flukten. Han gjorde et unntak fra dette rett før jul i et intervju med Aftenpostens Kjetil Østli. Nå er det samme journalist som i lett litterær stil gjenforteller innholdet i politiforklaringene.
Den omstridte artikkelen sto på trykk over tre sider i Aftenposten 7. januar. Med politiavhørene som kilde beskriver den hvordan AUF-ledelsen, mannskapet på fergen og noen få leirdeltagere ble klar over hendelsene på øya, og deres flukt til Hønefoss i nærmest paranoid panikk. Med referanse til avhørene skildres også de overveielser og valg som ble gjort underveis.
Personene bak avhørsprotokollene er anonymisert, men angivelsen av geografisk tilknytning eller funksjoner, gjør dem lette å identifisere for alle som har vært involvert i saken.
Mange detaljer om dramaet er sikkert utelatt, men det er klart problematisk å gjengi ungdommenes følelser. Det er liten tvil om at Aftenposten, for eksempel i beskrivelsen av kapteinens opptreden, gikk unødig tett innpå ved et par anledninger.
Selv om artikkelen i hovedsak tegner et ganske rasjonelt bilde av AUF-ledelsens handlinger, vakte den sterke reaksjoner og massiv fordømmelse:
- Trist at Aftenposten valgte Vær Varsom-plakaten for å tørke seg bak når de tydeligvis satt fast på dass, skrev stortingsrepresentant Laila Gustavsen – mor til en av de hardt skadde overlevende – på Twitter.
- I dag er dagen jeg sluttet å like Aftenposten, skrev den unge AUF’eren Sofie samme sted.
Aftenspostens sjefredaktør måtte straks svare for publiseringen i Dagsnytt 18, hvor både Oslos visepolitimester og advokatforeningens leder opptrådte samstemt fordømmende. Det ble antydet lovmessige inngrep mot medienes referat fra avhørsprotokoller i kriminalsaker. Det evige argument om å skade etterforskingen ble igjen ført i marken da politiet før helgen holdt dialogmøte med redaktørene.
Hilde Haugsgjerd har svart godt og avvæpnende på kritikken. Pressens oppgave er å informere og det er legitimt å benytte seg av innhold i politiforklaringer som kilde for historier. Det er imidlertid en vanskelig balansegang hva som fortjener å bli meddelt offentligheten. I følge Vær Varsom-plakaten plikter pressen å vise særlig hensyn og omtanke for ofrene og deres pårørende i sin omtale – og i den journalistiske metode. Hilde Haugsgjerd har svart litt unnvikende på det siste, og det er ikke unaturlig at slike spørsmål blir gjenstand for åpen debatt med motstridende synspunkter også internt i Aftenposten.
Men politiavhørene er for lengst blitt en klassisk kilde for god kriminaljournalistikk. Alle aktørene vet at de lekker ut og at det nå sannsynligvis finnes kopisett av avhørene i alle sentrale redaksjoner. Avhørene er blitt en del av spillet mellom sakens aktører – påtalemyndighet, forsvarere og bistandsadvokater. Motivet for å lekke innholdet kan være forskjellig, men i denne saken er det nå etablert en hel hær av ulike aktører med tilgang til materialet.
Et avhør er heller ingen taushetsbelagt informasjon på linje med f. eks. medisinske opplysninger. Vi lever i en åpen rettsstat og man må regne med at innholdet i politiavhør vil bli kjent under den rettslige behandlingen. I Sverige er det større åpenhet rundt slikt materiale i straffesaker og den som lekker opplysninger til pressen har også et sterkere rettslig vern.
Det må være legitimt å skaffe seg oversikt over innholdet i forklaringene fra AUF`’s øverste ansvarlige ledelse når det gjelder hendelsene ved Utøya. AUF har gitt støtte til utsagnet om at angrepet skal møtes med mer åpenhet og mer demokrati, men man synes å legge til grunn en helt særegen oppfatning av hva dette åpenhetsbegrepet omfatter. Denne linjen har ført til omfattende spekulasjon om ledelsens handlinger bl.a. i sosiale medier. Aftenpostens historie har i alle fall bidratt til å avmytifisere dette bildet.
3 klager til PFU
Pressens Faglige Utvalg har allerede mottatt tre klager over Aftenpostens gjengivelse av innholdet i politiforklaringene til de ni som flyktet med MS “Thorbjørn”. I tillegg er det mulig at det kommer en formell klage også fra AUF sentralt.
To av klagene kommer fra vanlige lesere av artikkelen som sto på trykk 7. januar. Den tredje klageren er en av de overlevende ungdommene fra Utøya.
I tillegg teller AUF på knappene om også denne organisasjonen skal sende en formell klage til utvalget. Sentralt i overveielsen står naturlig nok risikoen for at organisasjonen ikke vil få medhold i sin klage. Ved forrige 22. juli-runde i utvalget ble nemlig de fleste redaksjonene som var innklaget, frikjent.
For noen av klagene vil det også bli nødvendig å innhente samtykke fra noen av de ni som deltok i flukten med MS “Thorbjørn”.
På sitt neste møte 24. januar vil PFU behandle en ny klage i kjølvannet av terrorangrepene. Denne saken gjelder nettstedet ABC Nyheter og deres detaljerte referat av politiavhørene med Anders Behring Breivik.
Hensynet til ofrene
Svært mange av klagene til PFU etter terrorangrepene 22. juli gjelder pkt. 4.6 i Vær Varsom-plakaten:
“Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.”
Grønne menn og grønn mat
Hver dag blir jeg antastet av grønne menn på vei inn i min lokale dagligvarebutikk. Inne i butikken er avisstativer og bladhyller overvektige av slankeråd. Det er januar måned.
Grønnskollingene fra Elixia selger treningstimer. De påstår at 500 kalorier går unna i halvtimen. Men det tar meg nesten en time på tredemølle å komme opp i 600..
Julen ble en eneste stor lavkarbodiett for mange, selv om det nesten ikke fantes smør å oppdrive. Nå fyller NRK sine programflater med realitytrening, test av treningstøy og mobilapplikasjoner. Vektklubben i VG har høysesong.
Penger, sex, helse og mat er de mest fundamentale driverne i den brede, interessevekkende journalistikken – ved siden av været, selvsagt. Det handler om de aller mest sentrale behovene i vår hverdag og nøklene til et bedre liv.
I januar er det trening & mat som gjelder i alle medier. Egentlig er det såre enkelt: Mer bevegelse. Mindre mat. Skolemedisinens råd ruler. Det kan da ikke være så galt å spise bare en potet til middag, i stedet for de i norsk tradisjon foreskrevne tre. Og så litt mindre fet mat, mer fisk og flere typer grønnsaker.
I adventstiden var jeg i en hyggelig middag med tre hjertespesialister, som til daglig er rørleggere i pasienter med klister i blodårene. De var samstemte og fnysende til lavkarbo-fantastene: – Om ti, femten år får vi dem inn på bordet, lød spådommen.
Jeg trener selv fire ganger i uka på fjortende året, men er nå blitt fedup av å lese om treningsfascismen i Dagens Næringsliv, hvor spaltene fylles opp av overtrente toppledere med firehjuls-suv’er og sykkel og ski på taket. Skriv heller om mat i stedet! Hvordan fungerer egentlig det norske matmarkedet?
Det er dokumentert at interessen for matstoff er ganske høy blant brukerne av norske medier. Det er ikke så rart når man tenker på alt som vi inntar, og ikke inntar, av fast eller flytende føde gjennom døgnet. Og mediene er stort sett flinke til å inspirere oss til å lage et godt måltid i løpet av helgen. Men den virkelig kritiske og undersøkende matjournalistikken glimrer med sitt fravær. Ingen har f. eks. gått til kjernen av problemet ved at norsk smør plutselig forsvinner fra butikkenes hyller. Jeg tror i hvert fall ikke at det skyldes en helsefaglig vurdering av at dette kanskje ikke representerer noe stort problem i det hele tatt..
Tronen for en ubestridt stjernejournalist i norsk matverden står dessverre ledig, til tross for at vi her har med et av samfunnets mest interessante stoffområder å gjøre. I vårt naboland hoppet redaksjonssjefen i Svenska
Dagbladet, Mats-Eric Nilsson, av dagspressekarussellen for å bli matskribent på heltid. Senere har han utgitt flere bøker som avslører hva som skjuler seg bak etikettene i svensk matindustri. “Den hemlige kocken”, som også er utgitt på norsk, er den mest kjente av bøkene.
I Norge, hvor pizza og taco nærmest er blitt tradisjonsmat, er interessen for lokalproduserte matvarer sterkt voksende. Det finnes nå 4 300 ulike produkter av lokalmat i det norske markedet og Regjeringen har som mål at 20 prosent av matomsetningen i butikkene skal være norske spesialiteter i 2020. Omsetningsøkningen på lokalmat i Oslo-området er på ti prosent årlig. Aftenposten startet i høst et eget magasin basert på norsk mat, som man håper skal få et opplag på 15 000 eksemplarer.
Bergens Tidende har begynt å se nærmere på ulike sider av bransjen både i sitt helgemagasin og i nyhetsavisen. Utgangspunktet for journalistikken har vært Matkjedeutvalgets kritikk av kjedenes makt og fokus. Det er mange myter i denne bransjen som står for fall. En av dem er at folk er mest opptatt av at maten først og fremst skal være billig.
VG`s matbørs har sikkert ført til at ganske mange basisvarer er blitt billigere gjennom skjerpet konkurranse mellom kjedene, men i følge en Synnovate-undersøkelse er over halvparten av de spurte delvis eller helt uenig i påstanden om at folk er mer opptatt av pris enn kvalitet. Likevel er det slik at bare et par prosent av dagligvarebransjens omsetning på 140 milliarder kroner, er varer med en spesiell garanti for kvalitet og matopplevelse. Omsetningen av slike varer er høyest i Nord- og Midt-Norge, viser tall pr. innbygger.
Dumpingpriser fører sjelden til en bedre matopplevelse. Nå er det kanskje på tide å slanke vekk bivirkningene av juleribba til 29.90 kiloen?
Terror mot journalister
Johan Persson og Martin Schibbye
Etiopia bruker anti-terrorlover for å stanse fri og uavhengig journalistikk i landets konfliktområder. Norge og Sverige bidrar med milliarder av kroner til demokratibygging og utviklingstiltak i landet.
Ingenting illustrerer dette paradoks tydeligere enn fengslingen av de to svenske frilansjournalistene Martin Schibbye (31) og Johan Persson (29). I romjulen ble de to dømt til 11 års fengsel for å ha tatt seg ulovlig inn i Ogaden-provinsen og for å ha gitt “moralsk støtte” til terrorister, ettersom de tok seg inn i landet ved hjelp av opprørsbevegelsen ONLF.
Fengselsstraffen var noe lavere enn ventet på forhånd, og delt i to deler: 1 år for illegal innvandring – 10 år for støtte til terror. Ankefristen utløper 10. januar og nå stilles de to svenskene overfor et nesten umulig valg. Skal de søke anke eller satse på benådning?
En ankebehandling kan innebære inntil tre års ventetid i fengsel. En benådning er en usikker mulighet, men den forutsetter i alle tilfelle at de to innrømmer skyld. I løpet av denne uken må strategien for det videre løp legges i samarbeid med svenske myndigheter.
Det er ingen tvil om at de to svenskene reiste inn i landet som journalister. Det journalistiske oppdraget var å undersøke påstander om massive overgrep mot sivilbefolkningen i Ogaden, og den rolle som det svenske oljeselskapet Lundin Petroleum spiller i provinsen.
Å ta seg illegalt inn i et konfliktområde er noe av det farligste en journalist kan begi seg ut på. Likevel skjer det hele tiden, verdenssamfunnet er helt avhengig av å ha øyne og ører tilstede på bakken der hvor overgrep finner sted. Å søke informasjon over grenser er derfor blitt en sentral del av menneskerettighetene og pressefriheten, som gjør krav på internasjonal beskyttelse.
Schibbye & Persson hadde ingen stor og mektig nyhetsorganisasjon i ryggen når de tok seg inn i Ogaden sammen med geriljaen. De hadde en vag avtale om å få publisert sitt materiale i det spennende svenske reportasjemagasinet Filter.
Typisk er det mange frilansere som utsetter seg for denne type risiko. Det har skjedd i Mellom-Amerika. I Afrikas kriger og i Asia. Under den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan var det mange norske journalister som tok seg illegalt inn i landet ved hjelp av Afghanistan-komiteen. Senest i fjor ble den norske frilansjournalisten Pål Refsdal kidnappet og satt fri etter at norsk UD engasjerte seg.
Men overfor Etiopia har svensk “stille diplomati” ikke ført fram. Et forsøk fra statsminister Jens Stoltenberg på å ta saken opp med sin etiopiske kollega ble bryskt avvist som uakseptabelt forsøk på innblanding i en stats indre anliggende. Etiopiske myndigheter roser Sveriges regjering for å ha utvist fornuftig måtehold i sin reaksjon.
Da de to journalistene ble pågrepet og skadet ved regjeringsstyrkenes sammenstøt med opprørsoldater 1. juli, var utenriksminister Carl Bildts første reaksjon temmelig klønete. Han viste til at journalistene hadde trosset reiserådene fra svensk UD. Da fengselsstraffen ble utmålt av domstolen i Addis Abeba, reiste Bildt på solferie i romjulen uten å kommentere dommen. Carl Bildt er tidligere styremedlem og aksjonær i Lundin Petroleum, som de to journalistene ville granske.
En representant for Lundin som kommenterte dommen overfor BusinessWeek, var nokså arrogant i formen. Han viste til at de to ville ha fått 20 års fengsel hvis de hadde tatt seg ulovlig inn i USA. Og på spørsmål om hva de to svenskene hadde funnet i Ogaden, svarte han kort: -Sand.
Lundin Petroleum er det samme selskapet som norske myndigheter nå har gitt operatøransvar for et av de største oljefunnene i Nordsjøen.
De internasjonale publisistiske organisasjonene IFJ, PEN-klubben og Reportere Uten Grenser er klare i sin fordømmelse av fengselsstraffen. Det er et alvorlig brudd på pressefriheten og menneskerettighetene. De to svenskene er å anse som politiske samvittighetsfanger. Spørsmålet om en sterkere beskyttelse av journalister i konfliktområder må derfor bringes høyt opp på dagsorden i EU, FN og andre flernasjonale organisasjoner. Dette bør Norge og Sverige forplikte seg til å arbeide sterkere for.
Tidligere er utenlandske journalister og diplomater løslatt etter massivt press med trusler om å trekke bistand til det etiopiske regimet. En tredjedel av Etiopias statsbudsjett er finansiert gjennom bistandsmidler. EU er den største bistandsyteren.
Norges bistandsminister Erik Solheim omfavnet Etiopias statsminister under klimatoppmøtet i Durban og lovet norsk støtte på 360 millioner årlig til landets grønne utviklingsplan. Det svenske bidraget til Etiopia kom i 2011 opp i 250 millioner kroner, paradoksalt nok var 70 av dem øremerket demokrati, menneskerettigheter og likestilling.
Og som ved en skjebnens ironi er Ethiopian Airlines nå blitt samarbeidspartner med SAS i Star Alliance. Selskapet åpner en direkterute til Stockholm neste sommer. Noen bør reservere to billetter på første klasse!
1044 tatt til fange
I løpet av 2011 ble 1044 journalister arrestert mens de utførte sitt arbeid i ulike deler av verden, viser en oversikt fra organisasjonen Reportere Uten Grenser som ble offentliggjort like før julaften. Antallet innebærer en fordobling av tilfellene i forhold til året 2010.
Organisasjonens rapport for 2011 er dyster lesning:
• 66 journalister ble drept på jobb (16 prosent flere enn i 2010)
• 1044 journalister ble arrestert
• 1959 journalister ble utsatt for fysiske angrep og trusler
• 499 medier ble sensurert
• 71 journalister ble kidnappet
• 73 journalister måtte flykte fra sine hjemland
• 68 land ble gjenstand for internett-sensur
Reportere Uten Grenser binger også for første gang en liste over de 10 farligste stedene i verden for journalister å oppholde seg. Listen omfatter steder i Midt-Østen, Afrika, Mexico, Filippinene og Pakistan.
Ogaden
Provinsen ligger mellom Etiopia og Somalia og har vært gjenstand for kriger i snart 50 år. Verken Amnesty International eller Human Rights Watch kommer seg inn i området hvor det skal foregå systematiske overgrep mot befolkningen.
Hundretusener er på flukt fra Ogaden hvor det skal foregå folkefordrivning, mord, tortur og systematiske voldtekter.
Provinsen kontrolleres av etiopiske regjeringsstyrker. Frigjøringsbevegelsen ONLF slåss for at områdene skal høre inn under Somalia. Både USA og Russland har støttes Etiopias krigføring på Somalias territorium som en del av krigen mot terrorisme.
LES Schibsteds brev til utenriksminister Carl Bildt og utenriksminister Jonas Gahr Støre her.
Frihet under ansvar
Anniken Huitfeldt og medieansvarsutvalgets leder Helge Olav Bergan
Skal det være tillatt offentlig å karakterisere en navngitt kvinne som “hore”, uten at noen griper inn?
Nei, ytringsfriheten er ikke ansvarsløs. I et demokratisk samfunn setter rettsstaten klare grenser for hvilke ytringer som er akseptable og hvilke som ikke er det. I mediene er det redaktørene som håndhever grensene, men nå vil et regjeringsoppnevnt utvalg fjerne det strafferettslige redaktøransvaret.
Forslagene i utredningen fra det såkalte Medieansvarsutvalget har i høst vært ute på høring og høringsfristen utløper ved nyttår. Utredningen vil ventelig få hard medfart fra medieorganisasjonene. Norsk Redaktørforening, som organiserer 750 av landets redaktører, går langt i retning av å karakterisere den som et makkverk preget av grove feil og misforståelser.
Redaktørene er misfornøyd med at utvalgets flertall ikke vil støtte forslaget om en ny medieansvarslov, med blant annet betinget redaktøransvar for brukerskapt innhold på nett. De fleste europeiske land har for lengst skaffet seg en særskilt medielovgivning. Norge og Island er de eneste nordiske land hvor medienes frihet og ansvar ikke har fått sin egen lovgivning.
For tre år siden fikk vi “Lov om redaksjonell fridom”, som sikrer redaktørens frie og uavhengige stilling. Loven er et viktig bidrag til ytringsfrihet, men poenget er at et tydelig redaktøransvar sammen med skjerpet kildevern også vil styrke ytringsfriheten.
Gjennom 17 år på toppen av VG-redaksjonen følte jeg alltid et objektivt redaktøransvar. Jeg kunne ikke lese alt som sto i avisen på forhånd, men det var aldri noen tvil om at jeg både presseetisk og juridisk sto ansvarlig for innholdet. Dette objektive redaktøransvaret gjorde at jeg måtte etablere gode systemer for ansvarsdelegering, kvalitetskontroll og opplæring.
I løpet av 17 år tilbrakte jeg en del dager i Oslo Tingrett eller Borgarting Lagmannsrett, men jeg ble aldri dømt for injurier. I likhet med flere andre redaktører bar jeg tittelen “ansvarlig redaktør” – aldri “sjefredaktør”. Ansvaret for førstesiden var tydelig utad, som innad.
Som redaktør hadde jeg suveren styringsrett over hva som ble publisert, også uavhengig av avisens eiere. Det skulle bare mangle om jeg ikke da også skulle ha et suverent ansvar for lovligheten av publiseringen. Derfor må redaktøransvaret fungere mest mulig objektivt, slik tilfelle er bl.a. i Sverige.
I vår digitale medieverden bør det være et tydelig skille mellom seriøse redaktørstyrte medier og de mer eller mindre anarkosyndikalistiske allmøter som finner sted i ulike sosiale forum og tjenester. Gjennom Norsk Presseforbund forplikter medlemmene (som i praksis er alle norske redaktørstyrte massemedier) seg til å følge det presseetiske regelverk i Vær Varsom-plakaten. Rett nok skal det være en viss forskjell mellom juss og etikk i et demokratisk samfunn, men dersom gapet blir for stort blir dette også fort et problem.
I vår medievirklighet er det et åpenbart behov for å skjerpe kontrollen med hatefulle og sjikanerende ytringer som florerer på nett. Da vil det bære galt av sted å svekke redaktørinstituttet.
Redaktøransvaret innebærer ikke bare en rett til å publisere, men også til å slette uønsket eller ulovlig innhold på nett. Selvfølgelig er det riktig å holde den opprinnelige meningsytrer ansvarlig for innholdet, men når noen gis rett til å kaste skitten anonymt, kan redaktøren med fordel bære sin del av ansvaret. Det innebærer ikke nødvendigvis at alt innhold i nettdebatten skal forhåndsredigeres, men en plikt til å slette innen rimelig tid når det er påkrevet.
Konklusjon 1: Norske redaktører bør ikke late som om de driver en brukthandel via internett, uten ansvar og holdninger.
Konklusjon 2: Kulturminister Anniken Huitfeldt bør bruke nyttårsdagene til å lese høringsuttalelser. Deretter bør hun gå til makuleringsmaskinen i departementet med utredningen fra Medieansvarsutvalget og starte arbeidet med en lovmessig påbygning av “Lov om redaksjonell fridom”.
Bøllen & Blondinen
Advokat Mona Høiness ble sex-sjikanert på groveste vis gjennom flere anonyme innlegg på HegnarOnlines debattforum. Nå går hun til angrep på Trygve Hegnars lille medieimperium i Oslo Tingrett.
Rettssaken, som startet mandag, er den første av sitt slag i Norge, hvor retten skal ta stilling til spørsmålet om ærekrenkelser i nettforum, der anonyme bidragsytere kan publisere innhold direkte og uten forhåndsvurdering. Mona Høiness krever inntil 275 000 kroner i oppreisning av nettstedets ansvarlige redaktør og utgiverselskapet.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) har allerede dømt HegnarOnlines håndtering av denne saken nord og ned. Utvalget finner det presseetisk uakseptabelt at de grovt sjikanøse innleggene ble liggende fritt tilgjengelig for alles påsyn i ti dager før de ble fjernet. I følge Vær Varsom-plakaten har redaksjonen er selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.
“En av de mest opplagte overtrampsakene jeg har sett. Dette skal ingen bli utsatt for i det offentlige rom”, sa PFU-medlem John Olav Egeland under utvalgets behandling av saken. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund karakteriserte saken som noe av det verste PFU har fått på sitt bord.
Men HegnarOnline har ikke tatt inn over seg den skarpe kritikken i nevneverdig grad. Kjennelsen fra PFU førte ikke til noen endringer i nettstedets modereringsrutiner. HegnarOnline har det siste tiåret gjort seg viden kjent som nettstedet man skal oppsøke for å få vite identiteten til kjendiser, politikere eller næringslivstopper som er blitt skandalisert gjennom mediene.
Det er ikke Trygve Hegnar personlig som er saksøkt av Mona Høiness, men nettstedets ansvarlige redaktør Stein Ove Haugen. Trygve Hegnar møter i retten som styreleder for Hegnar Media A/S.
Selskapets advokat, Kyrre Eggen, hevder i sitt sluttinnlegg til Oslo Tingrett at det ikke foreligger noen ærekrenkelse i denne saken. Sex-trakasseriene er å regne som meningsytringer og det er ikke forenlig med ytringsfriheten å gi HegnarOnline ansvar for disse. Påstanden blir imøtegått av Høiness` prosessfullmektig, advokat Halvard Helle.
Et kjernepunkt i striden er varslingen av de sjikanøse innleggene. Redaktør Stein Ove Haugen hevder at innleggene ble fjernet straks han ble gjort oppmerksom på dem. Mona Høiness hevder at hans styreleder, Trygve Hegnar, fikk kjennskap til dem flere dager tidligere. Men i stedet for å varsle sin redaktør, skal Hegner ha omtalt dem i en lederartikkel i bladet Kapital. Høiness oppfatter denne lederen som harselas og reklame for sex-trakasseringen på HegnarOnline.
- Det var en hevnaksjon fra Hegnar, som jeg fikk felt tre ganger i PFU, hevder Mona Høiness. De tre sakene gjaldt omtale av henne i Kapital, Finansavisen og HegnarOnline, alt med bakgrunn i et arveoppgjør hvor hun arvet flere titalls millioner kroner fra en 91-årig kvinne som hun også hadde et klientforhold til.
Etter terrorangrepene 22. juli er det oppstått en forsterket debatt om innhold og kontroll med aktiviteten på de ulike medienes nettforum. SV-leder Kristin Halvorsen har tatt til orde for forhåndsredigering av innleggene og krav om full identitet til avsender, noe som åpenbart vil ramme omfanget av debatten. Flere medier har svart med skjerpet moderering og ulike former for registreringsplikt av brukerne. HegnarOnline er et av de nettfora som i høst innførte registreringsplikt. Etter dette er trafikken betydelig redusert.
Det er utvilsomt et demokratisk gode at internett gir flere mennesker en mulighet til å delta i samfunnsdebatten. Anonymiserte ytringer har vi alltid hatt i avisenes leserbrevsider. Oppgjøret med Hegnar Media i åpen rett fremstår uansett ikke som noen god reklame for kvaliteten på nettdebatten.
Troll i ord
Er du anonym og en bølle i nettdebatten er du også et “troll”. Slik er nemlig uttrykket som brukes om de mange som benytter seg av ulike nettforum bare for å provosere eller forstyrre diskusjonen.Den digitale mediebransjen forsterker nå innsatsen for å komme dette fenomenet til livs. Det har vært alt for legg å opptre i debatten med falsk identitet. Hvem som helst kan opprette en falsk epost-adresse. Det er også lett å skaffe seg et mobilnummer som ikke lar seg spore til en bestemt person.
VG la sist sommer om sitt kommentarsystem, og slettet samtidig ti prosent av alle innleggene i basen – til sammen 40 000 innlegg. Nå har man innført innlogging via Facebook Comments, hvor de fleste brukerne er registrert med fullt navn og gjerne bilde. Disse vises automatisk i kommentarfeltet.
I følge redaksjonssjef Renè Svendsen er erfaringene med det nye systemet svært gode. I stedet for ti prosent av innleggene, blir nå bare noen promille av de 1500 daglige innleggene slettet. Debatten modereres hver time av to team i tidsrommet 0700 til 2400. Om nettet er forumet stengt.VG mottar årlig ca. 4,5 millioner debattinnlegg eller kommentarer til artikler på VG Nett.
Vær varsom
Vær Varsom-plakaten inneholder et eget punkt om debattinnlegg på nettet og ansvaret for innholdet. Punktet lyder slik:
“Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.”
HegnarOnline ble i februar felt av Pressens Faglige Utvalg for å ha brutt god presseskikk på dette punkt. Siden 2003 er et titall medier felt av utvalget i forbindelse med redaksjonelt ansvar og fjerning av utilbørlige innlegg.
Hat på nett
Terroristen Anders Behring Breivik lot hatet blusse gjennom sine innvandringsfiendtlige ytringer på nettstedet document.no. Han lot seg også inspirere til sine grufulle handlinger 22. juli av andre stemmer på nett.
Det vakte debatt da Dagsavisens redaktør fjernet et innlegg fra nettredaktør Ole Jørgen Anfindsen i forumet “Honest thinking” på grunn av innhold man innså “rasistisk”. Innlegget hadde utløst 500 kommentarer i løpet av 12 dager.
Nettforumene til avisa Nordlys og iTromsø rant i høst over av samehets, og avisene måtte skjerpe sin overvåking.
Adressa.no kunne i høst konstatere at nettdebatten om voldtekter nå går langs to hovedspor. Det største er innvandrersporet.
Etter terrorangrepene 22. juli måtte Aftenposten, NRK og Dagbladet stenge deler av sine debattfora.
Spørsmålet er om vi vil ha de hatefulle ytringene i åpent lende, hvor vi kan bekjempe dem. Eller om vi skal stenge disse holdningene ute fra det offentlige ordskiftet hvor alle kan følge med?
Julebord i PFU
Torsdag er det julebord i Pressens Faglige Utvalg(PFU). Her skal den presseetiske dommen felles over norsk presses opptreden og dekning av terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli.
På menyen står alle de omfattende klagesakene mot VG, Dagbladet, NRK, Dagsavisen og Stavanger Aftenblad. Behandlingen blir direkte overført via web-TV på http://www.journalisten.no/. Så vi får håpe medlemmene ikke tar seg en Sandberg til vorspielet.
VG skal svare for sin publisering av rekonstruksjonsbildene av massemorderen tilbake på Utøya, Dagbladet for den massive bruken av Behring Breivik-portretter på sine førstesider, mens Dagsavisen og Stavanger Aftenblad er klaget inn for å ha publisert bilder av omkomne i regjeringskvartalet på sine førstesider 23.juli.
NRK er innklaget for publiseringen av VG`s rekonstruksjonsbilder, selv om TV2`s bruk av de samme var langt mer omfattende. I tillegg foreligger det en
merkelig klage fra Oslo Politidistrikt mot VG for å ha omtalt politimannen som avhører terroristen med navn og bilde.
Totalt er det kommet inn ca. 40 klager mot mediene etter terrorangrepene. Det kan ikke sies å være spesielt mange etter en såpass massiv mediedekning. Flere av klagerne har ingen annen tilknytning til dekningen enn at de er borgere av Norge og brukere av medier. Noen klagere er overlevende fra Utøya og pårørende til Breiviks mordofre, eller deres bistandsadvokater.
Klagebunken har ført til et svare strev for PFU-sekretariatet, som må hente inn samtykkeerklæringer og svare på spørsmål om PFU-medlemmenes habilitet. I prinsippet kan bare den som er direkte berørt av medieomtalen sende inn klage, ellers må det innhentes samtykke til klagebehandling fra det potensielle medieofferet. PFU består av tre representanter for allmennheten og fire medlemmer utpekt av presseorganisasjonene Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening.
Problemet er at så mange av utvalgets medlemmer selv har vært delaktig i dekningen. Det vil derfor trolig bli en Boeing-Boeing-seanse (ut-og-inn-av-dør-komedie) i PFU førstkommende torsdag. Det er reist spørsmål om utvalgsleder Hilde Haugsgjerds habilitet etter en kommentar hun skrev om mediedekningen i egen avis, Aftenposten. Reklamemakeren Eva Sannum har erklært seg selv innhabil etter mediefordømmelser på Twitter. John Olav Egeland er inhabil i vurderingen av Dagbladet, og VG. Utvalgets nestleder Line Noer Borrevik er inhabil ettersom hun jobber i Stavanger Aftenblad.
Dermed kommer varamedlemmene til å spille en sentral rolle: Den medisinske etikkspesialist Reidun Førde (søster av den avdøde Ap/NRK-toppen) og pensjonist Georg Apenes (tidligere politiker og direktør i Datatilsynet), skal sammen med filosofiprofessor Camilla Serck-Hanssen representere “folk flest”.
Etter 22. juli handler mye om å plassere kritikk eller avdekke utilstrekkelig beredskap. Her er pressen intet unntak. Det er en forventning knyttet til fordømmelsen av medienes overtramp, og til at PFU leverer varene. Hvis ikke blir hele forestillingen et bevis på medienes manglende evne til å ta inn over seg kritikk. Noen må derfor felles, og det kommer til å bli Dagsavisen og Stavanger Aftenblad. Deres publisering av bilder på omkomne personer er uten tvil brudd på god presseskikk.
Langt vanskeligere blir det å finne dekning i Vær Varsom-plakaten for at VG, NRK og Dagbladet har brutt god presseskikk. Svært mange av klagene tar utgangspunkt i sterke visuelle inntrykk fra mediene. Spørsmålet blir om mediene har utvist tilstrekkelig omtanke for de berørte i sine presentasjoner.
Slik blir avisen
BERGEN (VG) – Forandring skaper forvandling. Endringene i mediebruksmønsteret gjør at papiraviser i stigende grad ikler seg magasinenes drakt. Det gjelder både i form og innhold, av løssalgsaviser og abonnementsaviser. Når nyheter pumpes ut til folk gjennom digitale medier, tvinges tradisjonelle medier til å endre karakter – tilbake til fortiden.
I glass og ramme på mitt arbeidsrom henger en gulnet førsteutgave av Verdens Gang fra 8. januar 1868. “Et ugeblad for hvermand” lyder tittelen under logoen. Bladet inneholdt underholdende fortellinger og 
folkeopplysning. Mye av det samme som VG senere bygget sin suksess på, ved siden av nyheter.
Hjemmet, som lenge var Norges største ukeblad, feiret 100årsdag for halvannen uke siden. Bladet kan igjen komme til å bli Norges største, ettersom Se og Hør nå synker raskere i et fallende papirmarked. Familiebladene fikk i etterkrigsårene stor betydning for utviklingen av moderne norsk kultur og språk.
Gradvis begynte også dagspressen å importere stoffet fra ukepressen. Hjemmet solgte 400 000 eksemplarer da ukebladet i 1983 lot Linda Evans fra TV-serien Dynastiet pryde førstesiden. VG svarte med oppslaget “KRYSTLE ER VÅR”, basert på intervju med noen av Evans fjerne norske slektninger i Hedmark.
Glamour-stoff har lenge solgt både TV, ukeblad og aviser. Nå legges TV-serien Glamour ned på TV Norge, etter 19 år. Seerne ønsker seg heller hele historier fremfor endeløse serier. Denne utviklingen vil også nå papirmediene.
Men ikke all import av stoff fra ukebladverdenen har vist seg like vellykket. Strikkeoppskrifter i Lørdags-VG ble ingen stor suksess på slutten av 80-tallet. VG`s korrekturavdeling avslørte ikke feil i mønsteret og for mange vrange masker førte til leserprotester.
Til å begynne med var heller ikke matstoffet noen enkel suksessoppskrift i dagsavisen. Den mannsdominerte VG-desken kuttet kakeoppskrifter bakfra for å få plass til stoffet. Dermed kom man i skade for å fjerne både bakepulver og egg..
Nå handler det igjen om å skape en følelse av nytte og relevans. Avisene tyr i stigende grad til ord som “slik” og “derfor” – ord som var blant de mest brukte i ukepressen i 1980-årene. Nå brukes disse ordene daglig i tittelspråket til både Aftenposten, VG og Lavkarbobladet.
I fremtidens dagsaviser kan den litterære fortellerstilen komme til å gjenerobre spaltene. Mediehusene satser stadig mer på magasinutgivelser, ettersom papiravislesningen konsentreres mer og mer rundt helgen. Helgeabonnement på morgenavisen er blitt et fristende tilbud for moderne lesere, som vil klare seg med nettavisen på hverdager.
Aftenposten har i tillegg lansert bladene Innsikt og K, som begge har potensial til å bli små suksesshistorier. Og under et mediearrangement i Bergen sist torsdag, fikk jeg presentert historien om Plot – det vesle, nye reportasjemagasinet som satser på 25 siders lange reportasjer av litterær journalistisk kvalitet.
Plot utgis av tre gründere i Stavanger med et par rike onkler i ryggen. Opplaget er foreløpig rundt 5000 eksemplarer, men må nok dobles for at det skal bli god forretning. Bladet håper at de lange historiene skal appellere til unge lesere. Det skal bli spennende å se om dette prosjektet lykkes. Du blir fort svimmel av å se utbudet av titler og forsider på magasinveggen i supermarkedet. Jeg kan bare ønske dem lykke til!
